Historisk og tradisjonelt, så var berner sennenhunden en gårdshund som voktet gården, men tok imot familie og venner med en logrende hale. Den var til stor hjelp i gårdsdriften, ved å drive kveget på markene, og deretter trekke melka til meieriet. Rasen skal derfor ha den substansen og kraften som trengs for å trekke tunge lass, men også bevegelighet til å jobbe over tid og områder. Berneren var bondens potet, altså noe som kan brukes til enhver anledning og på ulike måter. Den dag i dag er rasen fremdeles å anse som en potet, som kan gi sin eier en allsidig hverdag.

En berner er en god familiehund; flokkorientert og vennlig. Den elsker også å få jobbe, å få bruke både kropp og hode. De aller fleste hundesporter er derfor noe en kan forsøke med sin berner på et aktiviseringsnivå, mens konkurransepotensialet er sterkere i visse grener enn i andre.

Det er lite jaktinstinkt på rasen, men det finnes de som har drevet elg og rådyr tilbake til sin eier. Berneren skulle kunne gå fritt på tunet uten å lage kaos, og det er derfor ingen utpreget forfølgelsestrang i rasen. Selv når den ser viltet stikke av i motsatt retning i skogen, er det mange bernere som knapt reagerer, og i det minste forfølger sporet kun en meget begrenset lengde. Om berneren derimot får ferten av mat/noe spiselig i nesa, kan vi ikke garantere at den ikke stikker.

Det finnes derimot også mange måter å aktivisere og bruke sin berner, uten at det måles i poeng og opprykk på en konkurransebane. Trekk er det rasen opprinnelig jobbet med, og den er fremdeles en stolt, hardt arbeidende hund når den settes foran draget på en pulk eller vogn. Kløven er også mange berneres venn. På vinteren vil mange bernere tilby sin trekkraft for snørekjøring. En skal derimot sørge for at hunden er utvokst og røntgenfotografert før den belastes med tyngde og vekt. Med en berner ved din side, har du mange gode turopplevelser foran deg.

Det er flere bernerekvipasjer som trener lydighet og rally-lydighet, og flere av disse er også å finne på konkurranser. Flere har klart opprykk til både klasse 3 og eliteklasse. Fra og med 01.01.2015 ble titler i samtlige klasser innført av NKK, og NBSK ser fram til når bernere får sine lydighetstitler og dermed beviser og tydeliggjør hva de kan brukes til.

Flere av klubbens avdelinger har egne eller tilgang til andre klubbers agilityapparat, som en måte å aktivisere våre bernere. Det er ikke den letteste sporten å hevde seg i for en tung rase som mangler litt på tempo, men det er først og fremst viktig å gi hunden en aktiv og variert hverdag – med eller uten konkurranseambisjoner.

Spor og søksøvelser er noe som mange bernere synes er morsomt, både fert-spor og viltspor/blodspor, eller rundering. I Sverige er det tilsynelatende flere som driver med blodspor, og som endog har oppnådd viltchampionat på sine bernere. Spor og søksøvelser kan varieres på et uendelig vis, og er en morsom aktivitet for både hund og eier. Gjennomsnittsberneren mangler nok de driftene som gjør at den er tilstrekkelig motivert til å forfølge de lengste og vanskeligste sporene i de høyeste konkurranseklassene. Men det er mange vanskelighetsgrader å boltre seg med, som en berner kan motiveres for, og konkurranser er først og fremst for eieren, ikke hunden.

Ulike former for terapi- og besøkshund blir mer og mer vanlig i landet, hvor en hund for eksempel besøker sykehjem for å muntre opp de eldres hverdag. Vi vet det er flere bernere som gjør en god jobb med å være tålmodige samtalepartnere for pasienter og demente, i bytte mot å bli klødd bak øret.

I flere land finnes det aktive miljø – og egne konkurransegrener – for trekkarbeid. I Norge har det foreløpig ikke vært sterk nok interesse til å gjøre noe formalisert og strukturert ut av det, men det finnes krefter som ønsker å tydeliggjøre rasens historiske bruksegenskap. I Sverige har de et Arbetsprov, som er en løype med ulike moment og hindringer tilsvarende det en gårdshund ville ha møtt på i sin hverdag. Også i Danmark er det et aktivt miljø under raseklubben som driver med vognkjøring.

For deg som ønsker en allsidig og aktiv hverdag, kan en berner godt være rasen for deg. En trenger ikke en hardbarket brukshund for å ha mer enn skogsturer på repertoaret i hundeholdet. Det er også flere grener hvor rasen kan hevde seg i konkurranse i de laveste klassene, mens i andre grener bør en vurdere en annen rase om en vil helt til topps.

Berner sennenhund var opprinnelig en vakt-, trekk- og gjeterhund på gårder i regioner ved foten av Alpene og i innlandsområdene rundt Bern. I dag er rasen primært en familiehund, men også en allsidig arbeidshund.

To ulike forklaringsmodeller brukes for opprinnelseshistorien til berner sennenhunden.

Den ene mener at sennenhundene stammer fra asiatiske og romerske dogger. Alexander den Store (300-tallet før Kristus) skal ha bragt dyr som stammet fra den sorte tibetanske ulven med på sin erobringsferd fra Asia til grekerne. Tibetansk mastiff-lignende hunder er funnet på assyriske relieff fra cirka 700 før Kristus. Grekernes handel med romerne sørget for å spre hundene også i romerriket. De skal ifølge teorien ligge bak eksempelvis bourdeaux dogge, grand danois, bullmastiff, spansk mastiff – og sennenhundrasene; de ulike variantene utviklet gjennom parringer med lokale gårdshundtyper.

Tysk og sveitsisk forskning mener derimot at sennenhundene ble etablert i landet under romer-tiden, før Østens hunder gjorde sitt inntog. Kynologen von Stephanitz mener at de ulike molosserne og doggene er utviklet på forskjellige sted og til forskjellige tider, ut ifra lokale behov. Sennnenhundene kom således ikke til Sveits over alpene, men skal stamme fra en lokal urhund av inostranzewi- eller ulvehundgruppen, og altså ha sveitsisk opprinnelse.

Uavhengig av opprinnelse, vet vi at sennenhundene var utbredt i hele Sveits som arbeidshunder hos bønder. De ble brukt til å vokte og gjete buskap i fjellene, gjete langs veiene, dra melkevogner og små sleder, og vokte gården. Ulik geografi og ulike gårdsoppgaver førte til utviklingen av ulike sennenhundtyper. I Bern var varianten langhåret og med ringlet hale, og ble kalt dürrbachler. Til felles hadde de fire typene at de var kraftige hunder med like tegninger og farger, og var ypperlige arbeidshunder.

Sveits er en ung nasjon som fikk sine grenser og selvstendighetsstatus i oppgjøret etter Napoleonskrigene, det vil si omkring 1814. På 1800-tallet flommet nasjonalromantikkens bølger over Europa, og det opplevdes som viktig å finne sine særtrekk og nasjonalsymbol. Sveits’ sentrale plassering i Europa gjorde denne selvdyrkelsen både lettere og vanskeligere, da landet var en gjennomfartsåre for reisende på kontinentet. Stoltheten over det nasjonale ble framelsket. St. bernhardshunden fikk legendestatus for sitt arbeid for munkene, og ble derfor sett på som et stort nasjonalsymbol. I tillegg førte framelskingen av andre lands nasjonalhunder til import av nye og spennende raser. Dette er viktige årsaker til at de trauste, dyktige, men kjedelige sennenhundene holdt på å dø ut. De var for ordinære til å bli lagt merke til og bevart, samtidig som industrialismen og agrarrevolusjonen effektiviserte jordbruket og gjorde arbeidshunden overflødig. Fra å være utbredt i hele landet, fantes dürrbächler nå primært i dalstrøkene i foralpene. Hundene var å finne foran melkekjerrer, bak kvegflokker og på setrene – og som trekkhunder hos de halvnomadiske kurv-fletterne.

Opprinnelig ble denne hunden kalt “Dürrbächler”, etter et overnattingssted som ligger nær Riggisberg i kantonen Bern. Langhårete, trefargede gårdshunder var vanlige i dette området. I andre kantoner fantes lokale variasjoner, for eksempel mindre og korthårede hunder med de samme trefargede tegningene. Vi holdt på å miste vår kjære berner sennenhund til nasjonalromantikken, men noen oppdrettere og entusiaster husket den gode gårdshunden, og iverksatte redningsaksjoner for å få tak i avlshunder og mobilisere til oppdrett av denne hunden. Hunderaser var fremdeles noe nytt, i en tid hvor hunder ble oppdrettet først og fremst etter funksjon og arbeidsevne. Men raseavlen var på frammarsj, og det ble skrevet rasestandarder, ført offisielle stamtavler, arrangert utstillinger, og avlsdyr ble vurdert på flere grunnlag. Belline var født i 1902, og var den første stambokførte Dürrbächler. I 1904 deltok det fem slike hunder på offisiell utstilling, og i 1907 ble den sveitsiske raseklubben dannet av oppdrettere rundt Burgdorf. Året etter skiftet klubben og rasen navn til berner sennenhund. Målet om å promotere rasens unike egenskaper må sies å ha vært vellykket, da det allerede i 1909 ble bedømt 107 berner sennenhunder på utstillingen i Burgdorf.

Nasjonalromantikken holdt på å bli bernerens bane, men samtidig var det takket være disse strømningene at rasen fikk oppmerksomhet utenfor Sveits. Interessen for andre lands nasjonalraser var stor, og berneren ble fort en populær rase som spredte seg utover i Europa, og også til andre kontinent. Til Norge kom berneren i 1956. Riktignok kan det dokumenteres at det har vært enkeltindivid av rasen i landet før dette, men det er ikke funnet offisielle registreringer før 1956.

Finland var det første nordiske landet berneren kom til, en hannhund og en tispe importert fra Sveits i 1950, og to år senere ble det første kullet født etter disse to. I 1955 kom det fire bernere til Sverige – to fra Finland og to fra Tyskland. Tre av disse ble foreldre til de første bernerne som kom til Norge. Söderkullas Dolli-Dolichtole og Söderkullas Dana Diantus ble stammødre for den norske bernerstammen, og far til deres første kull var deres egen halvbror, importen Söderkullas Egge. Deres første kull ble født i 1957. Ifølge NKKs oversikt, ble det registrert 25 bernere i 1958, og rasens popularitet vokste jevnt og trutt, med flere importer. 1975 var første året det er registrert et tresifret antall bernere, med 141, selv om det deretter ble noen år med nedgang. Registreringstallene har variert mye opp og ned, med for eksempel bare 171 valper i 1997, og opp til 418 valper registrert i 2005. Gjennomsnittet for perioden 2005-2014 er 370 valper i året.

I dag er rasen populær over hele verden, takket være sin vakre trefargede pels og tilpasningsdyktighet.

Nivået i Norge har lenge vært blant de aller beste i verden, takket være et målrettet avlsarbeid både på oppdretternivået og i NBSK sentralt. Berner sennenhund er blant de rasene med flest påmeldinger på utstillinger, og det er ganske vanlig at rasen blir plassert i sin gruppe og i BIS-ringen.

Har berneren din fylt åtte år, er den kandidat til å stå på denne listen. Gå til registreringsskjemaet for veteraner og oppgi hundens navn, reg.nr. og fødselsdato. Det er også mange hunder som ikke bruker sitt stamtavle navn til daglig og vi vil gjerne ha hundens kallenavn så send gjerne dette med også. Denne listen er uavhengig av klubbmedlemskap, fordi vi ønsker å vise frem alle langtlevende bernere vi har i Norge.

Både vi i HAK og medlemmene som får bladet vårt, setter stor pris på at det sendes inn bilder og noen ord om Still going strong-bernere. Det er godt å lese om de gamle, og det gir oss pågangsmot til å jobbe for å bedre levealderen på vår kjære rase. Så fortsett å sende inn!

Det er svært viktig at du gir beskjed når en hund på lista ikke lenger er i live, slik at lista til en hver tid er så korrekt som mulig. Det finnes ingen ordning hvor det blir registrert når hunder dør eller blir avlivet hos veterinær. Både for at SGS-lista skal være troverdig og for det videre helsearbeidet med rasen, ber vi derfor innstendig om at du som eier eller oppdretter gir beskjed til Helse- og avlskomiteen (HAK) når hunden dør. Du kan bruke skjema for registrering av helseopplysninger for å melde fra når hunden dør. Alternativt sende en e-post eller ringe til den som er ansvarlig for SGS-lista og helseregisteret.

Når du sender inn informasjon om hundens levealder og dødsårsak blir dette lagt inn i NBSKs helseregister, og blir da et viktig bidrag i det videre arbeidet for å forbedre rasens helse. På forhånd takk!

Når din hund har fyllt 10 år, må du hvert kalenderår selv bekrefte til HAK at hunden fortsatt lever. Hvis HAK ikke får beskjed, tas hunden ut av lista. Vi minner derfor om at dersom du ønsker at din hund skal ligge på STILL GOING STRONG LISTA etter fylte 10 år må du selv melde fra om dette til ansvarlig for listen.

Lista blir publisert i medlemsbladet Berner’n, fire ganger pr. år.

SGS-lista er sist oppdatert 13.04.2024

Ansvarlig for Still Going Strong-lista og helseregisteret er:

Helse- og avlskomiteen [email protected] 

Vedtatt i styret for Norsk Berner Sennenhundklubb 23.10.2015.  Punkt 6 er endret fra 20.10.2018. Punkt 7 og 8 er endret fra 03.02.2020.

1. Oppdretter og hannhundeier er til enhver tid ansvarlig for sitt avlsarbeid.

2. Oppdretter og hannhundeier skal følge NKKs etiske grunnregler for avl og oppdrett og NKKs avlsstrategi, samt NBSKs retningslinjer for avl. Alle skal også være oppdatert på NBSKs rasespesifikke avlsstrategi (RAS).
   Når en kombinasjon vurderes, er det et ønskelig mål at gjennomsnittlig levealder er åtte år eller høyere hos de dyr i en fem generasjoners stamtavle en kjenner levealderen på. Det vil si kombinasjonens 30 nærmeste forfedre. Gjennomsnittet beregnes ut fra alle med kjent levealder, men minst ti dyr der informasjon er vanskelig å innhente. Hunder over åtte år som fremdeles er i live, kan også iberegnes i dette gjennomsnittet. Oppdretter og hannhundeier oppfordres også til å kartlegge dødsårsaker i stamtavla for planlagt kombinasjon, og unngå for mange doblinger av særskilte helseproblem på rasen, deriblant kreft og nyresvikt.

3. Avlstispen skal ha fylt to år før første fødsel, se for øvrig NKKs etiske grunnregler for avl og oppdrett.

4. Avlsdyret skal ha et rasetypisk adferdsmønster, jamfør rasebeskrivelse: «Selvsikker, oppmerksom, vaktsom, modig, godmodig og hengiven overfor folk den kjenner. Selvsikker og vennlig overfor fremmede, jevnt og rolig temperament.» Hunder som har fått utstillingsforbud på grunn av mentalitet, er automatisk også ekskludert fra avl.

5. Ingen avlsdyr må være nærmere i slekt enn søskenbarn, eller ha høyere innavlsgrad enn dette, det vil si 6.25 prosent. Det anbefales dog å holde seg under 2.5 prosent. Innavlsgraden skal utregnes på 6 generasjoner.

6. Avlsdyret må ha oppnådd minimum 1 VG på offisiell utstilling.

7. Avlsdyret skal være røntgenfotografert og avlest med AD grad 0 eller 1(svak grad). Svak grad AD tillates brukt, men kun mot fritt. Ikke-røntget hund regnes som dysplast. For å avlsklareres, forutsettes en viss andel av fullsøsken fri for HD og fri for AD. Se tabell. Ved dokumentert bortgang før fylte to år som ikke kan tilkrives til HD/AD, tas disse ikke med i beregningen.

8. Avlsdyret skal være røntgenfotografert og avlest med HD grad A eller B. Avlsdyrets foreldre skal til enhver tid følge gjeldende krav til HD-/AD-status.

9. Ved bruk av utenlandske avlsdyr, samt sædimport og importerte hunder (unntatt Sverige), skal avlsdyret og dets foreldre fylle kravene til gjeldende HD-/AD-status.

10. Etter kullet der den 30. valpen blir født, stoppes avlsdyret for avkomsgransking. Ved vurdering om en hannhund kan parre flere tisper før den 30. valpen er født, skal en beregne gjennomsnittlig kullstørrelse på seks valper. Kull utover dette gjøres avhengig av avkomsgranskingens resultat. Ingen hund skal ha flere avkom enn 5 prosent av samtlige registrerte hunder i rasen de siste 5 år.

11. For å kunne frigi et avlsdyr etter avkomsgransking, skal HD- og AD-resultatene for avkom være 75,0 prosent fritt eller bedre, beregnet ut fra antall norskfødte avkom. Ved dokumentert bortgang før fylte to år som ikke kan tilbakeskrives HD/AD, tas disse ikke med i beregningen. Samtlige fødte valper etter at avlsdyret er satt på stopp for avkomsgranskning, skal regnes med.

12.  a)  En kullkombinasjon med over tre valper kan ikke gjentas før kullet er to år, når en generell        avkomsgranskning er foretatt.

b)  En gjentagelse av en kombinasjon kan resultere i at foregående
kull mister sin godkjenning i forhold til søsken reglene, og/eller at
det i forhold til HD-Index vil gi svakere verdier.

13. Hannhunder som ikke fyller kravene i retningslinjer for avl og dermed ikke tidligere har vært brukt i avl, men har nådd åtte års alder, kan i samråd med avlsrådet benyttes i avl. Ved vurderingen skal det ses hen til slektningenes levealder.

14. Hunder som har hatt aseptisk meningitt eller renal dysplasi (PNP) skal ikke brukes i avl. Hunder som har gitt aseptisk meningitt eller renal dysplasi (PNP) må bare brukes på ikke-registrerte belastede slekter. Med slekt regnes her helsøsken og deres foreldre.

15. Saksebitt og tangbitt er godkjente bitt. Underbitt og overbitt godkjennes ikke. Det tolereres mangel av opp til to x P1. M3 taes det ikke hensyn til.

16. Ved bruk av frossen sæd fra norske/norskeide hannhunder, skal det tas hensyn til de regler/retningslinjer som gjaldt ved tidspunkt for nedfrysning av sæden, selv om de skulle avvike fra dagens gjeldende regler/retningslinjer. Dagens punkt om avkomsgranskning skal fremdeles følges.

Der kombinasjonen ikke oppfyller retningslinjer for avl, vil ikke oppdretter kunne benytte NBSKs valpeformidling for det kullet.

Ved bruk av utenlandske avlsdyr sendes dokumentasjon for røntgenresultat til HAK.

Tabell for HD/AD og søskenkrav

Tilbakevirkende kraft eller ei.
HAK bruker avlsretningslinjene som verktøy i sitt arbeid, og merker ganske ofte at forandringer kan skape rom for feil og ulike tolkninger. Vi ønsker derfor å presisere at HAK skal jobbe etter to hovedprinsipp:

1. Når retningslinjene for avl nå ble endret, har det ikke tilbakevirkende kraft. Det vil si at det ikke får konsekvenser for hunder som tidligere er benyttet i avl, eller for hunder som oppfylte kravene men ikke var benyttet i avl enda.
2. Når det innkommer nye opplysninger om en hund eller dets søsken/foreldre, kan dette derimot medføre at tidligere ”godkjente” avlshunder ikke lenger fyller kravene. Det kan for eksempel være når det blir født nye helsøsken fram til disse er røntgenfotografert, eller at det oppstår meningitt hos et avkom.

NBSKs utstillingskomite har ansvaret for å administrere rasens deltakelse på nasjonale eksteriørutstillinger og klubbens egne spesialer. Det er hit utstillingsarrangører må søke om å ha berner sennenhund med på sine arrangementer. Utstillingskomiteen oppdaterer også lister over mestvinnende hannhund og tispe for voksne og veteraner. Se nedenfor.

Komiteen ledes av
Anette Søhagen
mobil: 91 77 61 01
E-post: [email protected]

Årsmøtevalgte medlemmer etter årsmøtet 2024:

• Leder: Anette Søhagen
• Medlem: Monika Skavås
• Medlem: Bente Risto Holmen
• Ressurspersoner, frem til årsmøtet 2025
  • Siri Skjærbæk Johnsen
  • Eirin Merete Rosvoll
  • Dagfrid Hokstad

Oversikt over NBSKs rasespesialer i 2024 (og for tidligere år), trykk her.

NBSKs årsrapporter (utstillingsresultater, brukshundaktiviteter og priser)

Statutter Klubbchampionat (2024), vedtatt av styret 25.1.2024

Dommerliste og liste over alle utstillinger i 2020 (uavhengig av arrangør): Oversikt over dommere satt opp for vår rase på eksteriørutstillinger i 2020 (uansett arrangør), finner du enten ved å velge “Dommerliste” (til høyre på siden), eller ved å velge “Mestvinnende eksteriør 2020” og så gå helt nederst på siden.

Dommerkompendium: Det er laget et eget dokument som beskriver rasen. Dokumentet er ført i pennen av Maija Heinilä som har erfaring som mangeårig oppdretter og spesialdommer for berner sennenhund, og foredragsholder på kurs i regi av NKK. Dommerkompendiet ble godkjent av NBSK i 2011 og av NKKs Standardkomite i 2012. Vi håper at kompendiet vil bli til glede og nytte for dommere, dommerelever, for oppdrettere og alle andre som er interessert i rasen. Dokumentet finnes på norsk og på engelsk.

Helse- og avlskomiteen i Norsk Berner Sennenhundklubb

Helse- og avlskomiteen (HAK) forvalter klubbens retningslinjer for avl og oppdaterer nødvendige oversikter over tilgjengelige valpekull, oppdretterlista og hannhundliste. HAK tilbyr også valpeformidling, og gir veiledning og råd i spørsmål om avl og oppdrett av berner sennenhund.