Berner sennenhund var opprinnelig en vakt-, trekk- og gjeterhund på gårder i regioner ved foten av Alpene og i innlandsområdene rundt Bern. I dag er rasen primært en familiehund, men også en allsidig arbeidshund.
To ulike forklaringsmodeller brukes for opprinnelseshistorien til berner sennenhunden.
Den ene mener at sennenhundene stammer fra asiatiske og romerske dogger. Alexander den Store (300-tallet før Kristus) skal ha bragt dyr som stammet fra den sorte tibetanske ulven med på sin erobringsferd fra Asia til grekerne. Tibetansk mastiff-lignende hunder er funnet på assyriske relieff fra cirka 700 før Kristus. Grekernes handel med romerne sørget for å spre hundene også i romerriket. De skal ifølge teorien ligge bak eksempelvis bourdeaux dogge, grand danois, bullmastiff, spansk mastiff – og sennenhundrasene; de ulike variantene utviklet gjennom parringer med lokale gårdshundtyper.
Tysk og sveitsisk forskning mener derimot at sennenhundene ble etablert i landet under romer-tiden, før Østens hunder gjorde sitt inntog. Kynologen von Stephanitz mener at de ulike molosserne og doggene er utviklet på forskjellige sted og til forskjellige tider, ut ifra lokale behov. Sennnenhundene kom således ikke til Sveits over alpene, men skal stamme fra en lokal urhund av inostranzewi- eller ulvehundgruppen, og altså ha sveitsisk opprinnelse.
Uavhengig av opprinnelse, vet vi at sennenhundene var utbredt i hele Sveits som arbeidshunder hos bønder. De ble brukt til å vokte og gjete buskap i fjellene, gjete langs veiene, dra melkevogner og små sleder, og vokte gården. Ulik geografi og ulike gårdsoppgaver førte til utviklingen av ulike sennenhundtyper. I Bern var varianten langhåret og med ringlet hale, og ble kalt dürrbachler. Til felles hadde de fire typene at de var kraftige hunder med like tegninger og farger, og var ypperlige arbeidshunder.
Sveits er en ung nasjon som fikk sine grenser og selvstendighetsstatus i oppgjøret etter Napoleonskrigene, det vil si omkring 1814. På 1800-tallet flommet nasjonalromantikkens bølger over Europa, og det opplevdes som viktig å finne sine særtrekk og nasjonalsymbol. Sveits’ sentrale plassering i Europa gjorde denne selvdyrkelsen både lettere og vanskeligere, da landet var en gjennomfartsåre for reisende på kontinentet. Stoltheten over det nasjonale ble framelsket. St. bernhardshunden fikk legendestatus for sitt arbeid for munkene, og ble derfor sett på som et stort nasjonalsymbol. I tillegg førte framelskingen av andre lands nasjonalhunder til import av nye og spennende raser. Dette er viktige årsaker til at de trauste, dyktige, men kjedelige sennenhundene holdt på å dø ut. De var for ordinære til å bli lagt merke til og bevart, samtidig som industrialismen og agrarrevolusjonen effektiviserte jordbruket og gjorde arbeidshunden overflødig. Fra å være utbredt i hele landet, fantes dürrbächler nå primært i dalstrøkene i foralpene. Hundene var å finne foran melkekjerrer, bak kvegflokker og på setrene – og som trekkhunder hos de halvnomadiske kurv-fletterne.
Opprinnelig ble denne hunden kalt “Dürrbächler”, etter et overnattingssted som ligger nær Riggisberg i kantonen Bern. Langhårete, trefargede gårdshunder var vanlige i dette området. I andre kantoner fantes lokale variasjoner, for eksempel mindre og korthårede hunder med de samme trefargede tegningene. Vi holdt på å miste vår kjære berner sennenhund til nasjonalromantikken, men noen oppdrettere og entusiaster husket den gode gårdshunden, og iverksatte redningsaksjoner for å få tak i avlshunder og mobilisere til oppdrett av denne hunden. Hunderaser var fremdeles noe nytt, i en tid hvor hunder ble oppdrettet først og fremst etter funksjon og arbeidsevne. Men raseavlen var på frammarsj, og det ble skrevet rasestandarder, ført offisielle stamtavler, arrangert utstillinger, og avlsdyr ble vurdert på flere grunnlag. Belline var født i 1902, og var den første stambokførte Dürrbächler. I 1904 deltok det fem slike hunder på offisiell utstilling, og i 1907 ble den sveitsiske raseklubben dannet av oppdrettere rundt Burgdorf. Året etter skiftet klubben og rasen navn til berner sennenhund. Målet om å promotere rasens unike egenskaper må sies å ha vært vellykket, da det allerede i 1909 ble bedømt 107 berner sennenhunder på utstillingen i Burgdorf.
Nasjonalromantikken holdt på å bli bernerens bane, men samtidig var det takket være disse strømningene at rasen fikk oppmerksomhet utenfor Sveits. Interessen for andre lands nasjonalraser var stor, og berneren ble fort en populær rase som spredte seg utover i Europa, og også til andre kontinent. Til Norge kom berneren i 1956. Riktignok kan det dokumenteres at det har vært enkeltindivid av rasen i landet før dette, men det er ikke funnet offisielle registreringer før 1956.
Finland var det første nordiske landet berneren kom til, en hannhund og en tispe importert fra Sveits i 1950, og to år senere ble det første kullet født etter disse to. I 1955 kom det fire bernere til Sverige – to fra Finland og to fra Tyskland. Tre av disse ble foreldre til de første bernerne som kom til Norge. Söderkullas Dolli-Dolichtole og Söderkullas Dana Diantus ble stammødre for den norske bernerstammen, og far til deres første kull var deres egen halvbror, importen Söderkullas Egge. Deres første kull ble født i 1957. Ifølge NKKs oversikt, ble det registrert 25 bernere i 1958, og rasens popularitet vokste jevnt og trutt, med flere importer. 1975 var første året det er registrert et tresifret antall bernere, med 141, selv om det deretter ble noen år med nedgang. Registreringstallene har variert mye opp og ned, med for eksempel bare 171 valper i 1997, og opp til 418 valper registrert i 2005. Gjennomsnittet for perioden 2005-2014 er 370 valper i året.
I dag er rasen populær over hele verden, takket være sin vakre trefargede pels og tilpasningsdyktighet.
Nivået i Norge har lenge vært blant de aller beste i verden, takket være et målrettet avlsarbeid både på oppdretternivået og i NBSK sentralt. Berner sennenhund er blant de rasene med flest påmeldinger på utstillinger, og det er ganske vanlig at rasen blir plassert i sin gruppe og i BIS-ringen.
